Avslappet kjønnsambivalens (Foto: aeneastudio / Flickr CC)

På tross av dystre spådommer imponerer Harald Eia som forskningsjournalist. I sin nye serie Hjernevask formidler han ikke bare viktige samfunnsspørsmål på en underholdende måte, han utøver også en forbilledlig kildekritikk. Første episode tok for seg det såkalte likestillingsparadokset: hvorfor blir fortsatt menn ingeniører og kvinner sykepleiere i verdens mest likestilte land?

Den offisielt aksepterte forklaringen har vi bli fôret i flere tiår nå: vi læres opp til å være tøffe gutter og omsorgsfulle jenter. Kjønnsforskerne Jørgen Lorentzen og Cathrine Egeland fulgte opp denne linjen med kategoriske påstander om at kjønnsforskjeller er ensbetydende med kjønnsorganforskjeller. Alt annet er lært.

Men Eia lar dem ikke slippe så lett. For det er jo ikke sånn at bevisbyrden bare ligger på dem som mener at kjønnsforskjeller også handler om biologi. Å hevde at den dramatiske kjønnssegregeringen i arbeidslivet utelukkende skyldes læring er også en hypotese, noe Lorentzen til slutt måtte medgi.

Dette er gode nyheter. Hvis kjønnsforskerne aksepterer at eksistensen av en biologisk komponent i kjønnsforskjeller er et empirisk spørsmål, er vi et langt skritt videre i debatten. Da er det en forutsetning at forskere ikke slynger ut påstander uten å kunne dokumentere dem. Det gjelder for påstander fra evolusjonspsykologer om at kjønn delvis handler om biologi. Men det gjelder også for påstander fra kjønnsforskere om at kjønn ikkehandler om biologi.

Mener kjønnsforskere at biologi er helt underordnet for å forstå kjønnsforskjeller, så må de underbygge dette med forskning. Og skal man forske på biologiens rolle må man forholde seg til biologi, men kan ikke bare avvise alle biologiske faktorer a priori. Konkret kan dette kanskje bety at Senter for tverrfaglig (!) kjønnsforskning kunne knytte til seg én eneste forsker med naturfaglig bakgrunn? Alternativt får man avstå fra å uttale seg om biologi, for da har man ikke kompetanse på området.

Vi må heller ikke glemme at debatten er fundamentalt asymmetrisk. Evolusjonspsykologer vil aldri drømme om å bestride at kultur er helt avgjørende for å forstå kjønnsforskjeller. Debatten handler altså ikke om hvorvidt biologi forklarer 0 prosent eller 100 prosent, den handler om hvorvidt biologi forklarer “ca 0 null prosent” (kjønnsforskerne) eller “mer enn 0 prosent” (evolusjonspsykologene). Noen ganger spiller biologi en stor rolle, andre ganger mindre; dette er evolusjonspsykologiens moderate utgangspunkt.

Hvis debatten om kjønnsforskjeller bare kunne blitt et spørsmål om kvalitet på forskning hadde vi vært inne i et meget konstruktivt spor. Dessverre har prominente kjønnsforskere konsekvent møtt forskning som ikke passer i deres verdensbilde med politisert mistenkeliggjøring. Første episode av Hjernevask satte dette i skarpt relieff. Vi gleder oss til fortsettelsen.

Dette innlegget ble også publisert på forskning.no.

Men navnet ville nok blitt et annet i dag

Speil, speil på veggen der, hvem er vakrest i landet her? Det kommer litt an på hvem du spør, viser det seg. De fleste heterofile menn synes at jo mer feminint et kvinnensikt er, jo vakrere er det. Liten nese, store øyne, markerte lepper, beskjeden kjeve og høye kinnben – mmmm. En kvinnelig Disney-figur er et godt utgangspunkt. Bare gjerne enda litt mer feminin.

Og kvinner, vil de ha Arnold Schwarzenegger-typer? Jo mer maskulint, jo bedre? Kjevemuskler som buler ut? Nei, faktisk ikke. Kvinner synes relativt feminine mannsansikter er de peneste. “Girlie men”, som Arnie ville sagt. (Dette endrer seg litt akkurat under eggløsning, men det er en annen historie.)

Så langt heterofile, de fleste studier dreier seg om dem. Men nå har en gruppe forskere også spurt homofile om hva de synes. Resultatene er interessante. Det viser seg at homofile menn synes de mest maskuline mannsansiktene er de peneste. Og lesbiske kvinner foretrekker også ganske maskuline kvinneansikter.

Da vet vi det, og hva så? Evolusjonspsykologer gjør alltid sitt beste for å sette resultatene sine inn i en teoretisk sammenheng – å samle inn masse data er av begrenset interesse i seg selv. Når det gjelder heterofile er det noen veletablerte hypoteser. Heterofile menn ønsker seg stort sett unge, friske kvinner, og er tiltrukket av trekk som vitner om ungdom og helse. Kvinners lepper blir for eksempel mindre med årene. Streite kvinner er som vanlig vanskeligere å bli klok på, men generelt tyder et maskulint mannsansikt på gode gener, men også mindre vilje til å investere i barn.

Å overføre denne teorien til homofile er ikke uten videre enkelt, enn si fornuftig. En evolusjonær tilnærming er uvergelig ganske reproduktivt orientert, og dette blir jo litt annerledes for homofile. Én foreløpig observasjon er imidlertid at selv om homofile deler de seksuelle preferansene til det motsatte kjønn, har de ikke de samme synspunktene på hva som gjør et ansikt vakkert. Hadde det vært tilfelle burde homofile menn foretrukket mer feminine mannsansikter og lesbiske kvinner flest burde vært fans av Snehvit her.

Dette er jo bare én studie. Homofili er imidlertid interessant i et evolusjonsperspektiv fordi det sannsynligvis er et eksempel på genetisk sett ikke-adaptiv adferd. Sånn sett er det en utfordring til dem som tror at det meste av menneskelig psykologi kan forklares utfra et direkte eller indirekte ønske om å etterlate flest mulige etterkommere. Studier av psykologiske forskjeller på tvers av seksuell legning er derfor interessante, spesielt hvis de etter hvert replikeres på tvers av kulturer.

Men hvis du må velge...

Det er forsket mye på hva vi mennesker legger vekt på når vi skal finne en make. Noen ting er åpenbare, som humor, intelligens, et pent ansikt og en tiltalende kropp. Noen ting er mer subtile, sånn som det at kvinner fortrekker svettelukten til menn de er genetisk kompatible med.

Men hvordan prioriterer vi? Det har det ikke vært forsket så mye på. Hvis vi må velge mellom et pent ansikt og en pen kropp, hva er viktigst? En ny studie har satt seg fore å finne ut hva både menn og kvinner helst vil ha.

Forskere ved universitetet i Liverpool ba en gruppe menn og kvinner vurdere hvor attraktive kropper og ansikter var (separat) hos det motsatte kjønn. Deretter ba de gruppene gi en samlet vurdering. Dermed var det mulig å beregne hva som ble vektlagt mest.

For menn var trynefaktoren klart viktigst. Nesten tre ganger så viktig, faktisk, som kroppen. Karakteren menn ga til ansiktet, påvirket totalkarakteren 20%, mens vurderingen av kroppen bare påvirket 7% (andel av forklart varians).

I studier av makevalg skille man ofte mellom kortsiktige og langsiktige preferanser. Dem vi velger for en one-night stand er ikke nødvendigvis de samme vi velger å gifte oss med (her gir plutselig Freuds forvirrede ideer om hore/madonna-komplekser mening).

Hos mennene var det en interessant forskjell nettopp mellom kortsiktige og langsiktige preferanser. I kortsiktige forhold la mennene vesentlig mer vekt på kropp. Forskerne tolker dette dithen at menn på jakt etter kortsiktige seksuelle forhold er mer opptatt av kvinnens evne til å bære frem et barn “der og da”. Ved valg av en langsiktig partner er ikke den umiddelbare fruktbarheten like viktig.

Kvinner la også mest vekt på ansikter, men forskjellen var ikke like klar (19 % for ansikt og 13% for kropp). Her var det ingen klar forskjell mellom kortsiktige og langsiktige forhold.

Resultatet er kanskje ikke veldig overraskende. Det stemmer hvertfall med mine intuisjoner om at pene ansikter “vinner” over pene kropper. Men denne typen studier er veldig interessante. Det finnes mange eksperimenter som demonstrerer en eller annen statistisk signifikant preferanse. For eksempel foretrekker blåøyde menn blåøyde kvinner. Men det at blåøyde menn foretrekker blåøyde kvinner når de tvinges til å velge betyr ikke at denne preferansen spiller en stor rolle i den virkelige verden, eller noen rolle i det hele tatt. Vi trenger mer forskning som også tar med det perspektivet.

Foto: tinou bao / Flickr

Det finnes ikke mange som forsker på menneskelig adferd i et evolusjonsperspektiv i Norge. En av dem er Leif Edward Ottesen Kennair. Han la nettopp frem en undersøkelse av forskjeller mellom menns og kvinners preferanser med hensyn til antall seksualpartnere.

Konklusjonene er ikke så overraskende for dem som er litt kjent med evolusjonspsykologi-litteraturen. Kennair spurte 1100 heteroseksuelle NTNU-studenter om hvor mange seksualpartnere de ønsker seg i løpet av livet. Menn ønsket seg i snitt 25, mens kvinner nøyde seg med seks eller syv.

Kennair tar utgangspunkt i evolusjonsteorien som teoretisk rammeverk for å forklare menneskeadferd, og tolker resultatene sine i tråd med denne. Et sentralt poeng for å forstå kjønnsforskjeller er at hanner og hunner kan forventes å ha utviklet ulik strategi for å maksimere antall etterkommere. For hunner er ikke mange seksualpartnere ensbetydende med mange barn, mens det motsatte vanligvis er tilfellet for hanner. I et moderne samfunn med tilgang til prevensjon holder ikke disse sammenhengene lenger, men psykologien vår er tilpasset tidligere tider.

Forutsigbart nok blir denne tolkningen møtt av sterk kritikk fra enkelte samfunnsvitenskapelige hold, spesielt de såkalte kjønnsforskerne. Åse Rything, kjønnsforsker ved UiO, uttaler for eksempel til Aftenposten at Kennair er “svært kunnskapsløs”:

–Det virker som om Kennair ikke kjenner kjønns- og seksualitetsforskningsfeltet. Her finnes mye forskning som nettopp omhandler hvordan normer og forventninger i samfunnet påvirker seksuell samhandling, sier Røthing.

Hun mener det er feil å påstå at det ikke er noen kulturelle føringer som tilsier at norske jenter skal ta mindre seksuelt initiativ enn guttene.

–Det er faktisk slik at «hore» er blant de mest brukte skjellsordene om jenter, mens det ikke finnes noe tilsvarende ord for gutter, sier Røthing.

At “hore” er ett av de mest brukte skjellsordene om jenter tror jeg Kennair vil være enig i. Jeg tror også han vil være enig i at et frykt for “horestempel” påvirker jenters adferd. Men poenget kjønnsforskerne ikke får med seg er dette: sånn er det i alle kulturer. Det finnes ingen kultur der kvinner jevnt over foretrekker flere seksualpartnere enn menn. Hva forteller dette oss? At alle verdens mange tusen kulturer tilfeldigvis har utviklet seg likt? Eller at det er noen underliggende biologiske forskjeller som systematisk påvirker menn og kvinners adferd på litt ulike måter?

Kultur og biologi er tett sammenfiltret. “Kultur” er derfor ikke en alternativ forklaring til biologi, fordi kultur også formes av biologi. Ethvert menneskelig fenomen må alltid forstås som et samspill mellom kultur og biologi. Man kan tenke på det som en jazzmusiker som improviserer over et noteark. Notene er biologi, men improvisasjonen er kultur. Noen ganger er improvisasjonen fri, andre ganger mer bundet til notene.

Spørsmålet kjønnsforskerne må stille seg er hvorfor kulturer er som de er. Hvorfor har alle kulturer et ord for “hore”, mens det nesten ikke finnes nedsettende ord for promiskuøse menn (”gigolo” er kanskje det nærmeste vi kommer på norsk – hvor ofte hører du det?). Bare et perspektiv som også tar med biologi kan gi fornuftige svar på dette spørsmålet.

Who's a sexy boy? (Foto: Alan Light)

Vi kan jo begynne med et nærliggende spørsmål: hva gjør en kvinne vakker? Hvis du spør en gjennomsnittlig guttegjeng i tenårene tror jeg du raskt får svar på dette spørsmålet. De vil nevne ting som et pent ansikt, slank kropp, store pupper, fint hår, fyldige lepper og pen hud.

En tilsvarende list kan lett lages for menn. Pent ansikt, slank… Men vent. Flere jenter jeg kjenner sier at de ikke liker spesielt slanke gutter. “De må hvertfall ikke være hengslete” er en kommentar som går igjen. Og andre igjen sier at overvektige menn ikke nødvendigvis er uattraktive. Så hvilke andre ting kan legges til listen? Høyde er stort sett alltid attraktivt. Men muskler? Det er det delte meninger om. Noen jenter liker det, andre synes det er harry.

En ny studie publisert i Journal of Personality and Social Psychology har nå kvantifisert hvor enige menn og kvinner er seg i mellom når det gjelder hva som gjør det motsatte kjønn attraktivt. Det viser seg at kvinner er vesentlig mer uenige seg i mellom enn det menn er. Til forskjell fra kvinner, får noen menn svært gode karakterer av én kvinne og svært dårlige av en annen. I det hele tatt er det en svakere kobling mellom fysisk utseende og attraktivitet hos menn enn det er hos kvinner.

Å se på bilder av menn er rett og slett ikke særlig informativt for kvinner. Det illustreres også ved at det omtrent ikke finnes noen pornoindustri myntet på dem. Skal vi lage en liste over hva som gjør en mann attraktiv, kommer vi ikke unna adjektiver som ikke så lett formidles av et bilde: morsom, intelligent, ambisiøs. Kanskje er Legeromanen det nærmeste vi kommer kvinneporno.

Grovt forenkelt kan man kanskje si at kvinner forelsker seg i menns hjerner. Hvordan ellers skal vi forklare en av vår tids definitive mannlige sexsymboler, Woody Allen?

Må det være en konkurranse? (foto: Sutto/Flickr)

Sigmund Freud er den første assosiasjonen mange har til psykologi. Det er synd, for man kan jo da samtidig lett få inntrykk av at psykologi er en pseudovitenskap på linje med frenologi eller homeopati. Freuds ideer var rare på hans egen tid, og de er rare fortsatt. Freuds Ødipus-teori skal for eksempel ha det til at guttebarn begjærer sin mor og vil drepe sin far. Kastraksjonsangst, anale og orale faser, dødslengsel og psykoanalyse er andre eksempler på Freud-babbel.

Men kanskje var han inne på noe med penissjalusi, eller penis envy? I følge Freud er dette den påståtte skuffelsen en jente opplever når hun finner ut at hun ikke har en penis. Nå tror jeg ikke dette er noe utbredt fenomen blant små jenter, i min erfaring er både gutter og jenter fornøyde med det de har.

Blant noen litt større jenter er imidlertid penissjalusi mer utbredt. Noen feminister har som program at kvinner og menn skal være så like som mulig. I stedet for å fokusere på like muligheter fokuserer man på like resultater. Bare når kvinner og menn gjør identiske livsvalg kan vi etter deres oppfatning være sikre på at patriarkatet ikke har trukket i trådene og sørget for at kvinner er blitt diskriminert. Relativt få kvinnelige matematikkprofessorer kan bare bety én ting: Gutteklubben Grei.

Dette kan gi latterlige utslag. New Scientist har en fersk artikkel om kvinnelig ejakulasjon. De forteller historien om en pornofilm som ble forbudt i England fordi den viste kvinnelig ejakulasjon. Etter sensurmyndighetens oppfatning er ikke dette noe reelt fenomen, og de antok derfor at dette dreide seg om urinering – noe som er forbudt å vise i en seksuell sammenheng på film i England.

Bi litt, sa gruppen Feminists Against Censorship. Hvem sier at kvinner ikke kan ejakulere? Etter å ha gravd frem det som finnes av forskning på området, hevdet de å kunne dokumentere at kvinnelig ejakulasjon i det minste er et vitenskapelig omstridt fenomen. Forskning (og en del anektodiske tilfeller) kan tyde på at noen kvinner opplever ejakulasjon under samleie. Dette antas å ha sammenheng med prostata-lignende vev noen kvinner ser ut til å være i besittelse av.

At feminister ønsker seg flere kvinner i toppjobber i samfunnet er forståelig, og vil gavne samfunnet vårt. Den kanskje raskeste veien til fred og fordragelighet i verden går gjennom å gi kvinner mer makt. Men ved å gjøre menn til forbilder for kvinner risikerer vi å redusere verdien av kvinners bidrag. Vi trenger ikke flere kvinner i toppjobber fordi de kan være gode kopier av menn – vi trenger dem der fordi de har andre ting å tilby.

Hvis noen kvinner kan ejakulere så skal de kose seg med det. Men ikke gjør det bare fordi menn kan.

Penisben fra vaskebjørn (kilde: Wikipedia)

Mange pattedyr har et penisben kalt baculum. Vi menn må klare oss uten – vi bruker i stedet blod for å oppnå ereksjon. Det blodet trengs andre steder når det ikke brukes til penetrasjon eller selvforlystelse. Denne mekanismen er imidlertid ikke ufeilbarlig, som mange menn har oppdaget til stor fortvilelse. Til forskjell fra kvinner må menn prestere seksuelt. Som alle idrettsutøvere vet handler prestasjon om selvtillit og konsentrasjon. Mangler dette kan prestasjonen utebli.

Viagra har gjort mye for menn. Det er mange årsaker til impotens, og Viagra kan ikke hjelpe alle, men for mange er potenspiller et moderne mirakel. Løser man problemet med manglende ereksjon, løser man det stort sett problemene med menns seksualliv (unntatt for tidlig sædavgang). Da Viagra ble introdusert håpet man at det også kunne hjelpe kvinner med seksuelle problemer som manglende sexlyst. Det ble imidlertid raskt klart at kvinner ikke responderte nevneverdig på Viagra eller andre potensfremmende medikamenter. Det viser seg at sex er mer komplisert for kvinner enn for menn – hvem skulle trodd det?

Viagra åpner de blodårene som forsyner både penis, vagina og klitoris. Hos menn henger effekten vanligvis sammen med doseringen. Jo mer Viagra, jo mer blod slipper til, og jo mer effekt på ereksjon. Hos kvinner er det mer komplisert. Ny forskning tyder på at det er et mer komplekst muskelsammenspill hos kvinner enn hos menn, i alle hvis vi skal stole på at rotter ligner på mennesker. Å forstå disse mekanismene bedre åpner for at medikamenter som Viagra også kan hjelpe kvinner til bedre sex.

Kjønnsforskjellene stopper imidlertid ikke ved musklatur og blodårer. For kvinner handler ikke sex primært om hydraulikk. Det handler i større grad enn for menn om følelser, overskudd og kvaliteten på forholdet. I en undersøkelse fra 1999 rapporterte 43% av amerikanske kvinner at de hadde problemer med sexlivet. 32% av kvinnene i alderen 18-29 opplever manglende sexlyst (det tilsvarende tallet for menn er 14%).

Utfra evolusjonsteorien kan man forvente en viss kjønnsforskjell med hensyn til sexlyst. Hanner investerer vanligvis mindre i avkom enn hunner (ingen graviditet for eksempel, bortsett fra hos havhesten), og har dermed kapasitet til å lage flere barn enn hunnene. For en kvinne tar det for eksempel minst ni måneder å lage et barn, mens mannen strengt tatt bare trenger noen sekunder. Hos hanner vil det kunne være en lineær sammenheng mellom antall parringer og antall avkom, mens denne sammenhengen raskt avtar hos hunner. Det er dermed ikke overraskende at menn har høyere sexlyst enn kvinner, noe som også bekreftes ganske klart av dagligdagse observasjoner. (Hvor mange kvinnelige seksuelle overgripere hører vi om?)

Jeg vil spå at problemet med manglende sexlyst hos kvinner vil kunne løses medikamentelt i fremtiden. Men spørsmålet er altså om manglende sexlyst er en sykdom eller en naturtilstand. Og om man, som så ofte før, står i fare for å gjøre menn til implisitte forbilder for kvinner.